Enden er nær, håpet nærmere

Av Sven Egil Omdal

Egentlig er det vel så enkelt som dette: Enten er journalistikken helt nødvendig for at demokratiet skal fungere. Da må vi redde den, og det ganske raskt. Eller så spiller det ingen rolle om journalistikken forsvinner. Da vil den heller ikke bli savnet.

Sammen med den morsomste mannen i Aftenposten, Halvor Hegtun, har jeg skrevet en bok om faget vårt. Vi har kalt den ”Noe innen media”, i det noen vil se som et desperat forsøk på å snakke ungdommens språk. I et av kapitlene omtaler Halvor journalistikken som er sjarlatanfag. Vi er en gruppe som gir oss ut for å være eksperter på alt, uten å være eksperter på noe. Men det er håp for oss likevel, for uten vår innsats vil fellesskapet drysse fra hverandre og statsroret overlates til en autoritær elite. Dette må vi få lovgivere og andre til å se så klart og tydelig at de gjør noe med det. Som Halvor skriver: ”Vi må vise oss uunnværlige. Det er egentlig ikke verre enn det.”

Den økonomiske krisen, utløst av de teknologiske endringene, har skapt kaos i faget. Mange redaktører og journalister er rammet av krigstrøtthet. De mange årene med utelukkende negative meldinger om annonsesvikt og opplagras har skapt en defaitistisk følelse av at slutten bare kan utsettes, ikke forhindres.

Vi prøver likevel å vise at nytt liv av daude gror. Det finnes mange og oppmuntrende tegn til at journalistikken gjenoppfinner seg selv. Fordi det er bedre å lage et lite AS enn å forbanne reduksjonen i konsernene, vil en større del av morgendagens journalister bli sine egne arbeidsgivere. Mange av dem vil søke sammen i arbeidsfellesskap og nettverk. Noen av dem vil være med på å overta eller starte lokalaviser som blir drevet som kooperativ, der leserne også er eiere.

.

Nye ting vil skje, og nye former for eierskap og finansiering vil oppstå, ganske enkelt fordi de må. Journalistikken er samfunnets operativsystem, som får de andre systemene; politikken, rettsvesenet, næringslivet, kulturlivet, idretten og sivilsamfunnet til å fungere mest mulig effektivt og med minst mulig korrupsjon. I Norge vil det til slutt bli et spørsmål for Stortinget og velgerne hvor god journalistikk samfunnet trenger, og hvordan vi skal sikre at den produseres. Det Mangfoldsutvalget som Knut Olav Åmås nå leder, er en god start. Det finnes folk der som forstår at selv om samfunnet nok kan klare seg uten papiraviser, vil vi ikke ha noe samfunn om journalistikkens grunnleggende funksjon blir borte.

Vi er inne i den forvirrete perioden der det gamle dør før det nye er blitt født. Den kommer til å vare noen år ennå. Men kommer det en ungdom og spør hva hun bør bli, vil jeg gi henne den kjærlighetserklæringen til faget som boken vår er, og råde henne til å bli noe innen media