Pressens veteraner kjenner forhåpentligvis godt til Norsk Pressehistorisk Forening og Pressehistorisk Tidsskrift, som foreningen står som utgiver av. Som nyvalg leder i foreningen er jeg blitt bedt om å fortelle litt om hva det nylig gjennomførte navneskiftet til Norsk Mediehistorisk Forening og Mediehistorisk Tidsskrift egentlig innebærer. 

Det var på årsmøtet ifjor at Norsk Pressehistorisk Forening vedtok å skifte navn til Norsk Mediehistorisk Forening. Årsaken var at ordet ”presse” begynte å fortone seg som litt for smalt, for snevert, i forhold til den brede medieutviklingen vi har hatt frem til nå. Vi så det slik at en forening som ville fortsette med å avgrense seg til pressen, ville få vanskeligheter med å holde seg relevant i en situasjon der journalistikk opptrer i stadig flere medieformer – med internett i alle dets varianter som det nyeste. Foreningen ville etterhvert kunne havne i bakleksa på grunn av dette. Det samme gjaldt for tidsskriftet.

Så lenge det het Pressehistorisk Tidsskrift var det ingen selvfølge at det også kunne behandle journalister som jobbet i radio og TV, eller fotografer eller filmskapere, for den saks skyld. Og hva med nettmediene? Ville ikke de falle utenfor tidsskriftets fokus, selv om også de etterhvert begynner å få sin egen historie her i landet? 

Når foreningen nå har gjennomført de to navneskiftene er det altså for å inkludere flere medier enn kun pressen i foreningens – og tidsskriftets – arbeid. Helt konkret innebærer det at medier som film, radio, TV og nett nå er like aktuelle emner som pressen har vært til nå. I tidsskriftet kan alle medier nå bli omtalt, bare tilnærmingen er historisk i en eller annen forstand. Tidsskriftets navneskifte innebærer altså ikke noen redusert interesse for aviser og pressespørsmål: pressen vil stå like sentralt som før. Tidsskriftet vil kunne publisere studier av pressehistorie og presseveteraner med like stor berettigelse som tidligere. Det nye er at andre medier også kan komme med - i tillegg.

Som nyvalgt leder håper jeg at vi kan gjøre Norsk Mediehistorisk Forening til et møtested mellom mediefolk fra alle medier, uavhengig av plattform. Her kan avisfolk nå møtes med fotografer og filmfolk og med medarbeidere fra radio-, TV- og nett-bransjen, bare for å nevne noe. Og våre forskere kan publisere historiske studier av alle de medieformene vi har kjent til nå. Der er dette som ligger i navneendringen.

Foreningen vil, under sitt nye navn, beholde den praksis som man har hatt i flere år, ved å arrangere seminarer som knytter norsk presse til en historisk hendelse, slik som 1814, 1905 eller nå sist; den russiske revolusjonen i 1917. Hver gang har tidsskriftet fulgt opp med et tema-nummer om emnet.

Det er mange muligheter til å fortsette med slike historiske år og kople aviser og andre medier til dem. Mitt håp er at vi kan gjøre foreningen og tidsskriftet til steder der bransjefolk og forskere kan publisere historiske artikler av gjensidsig interesse. Jeg vil derfor oppfordre medlemmene i pressens veteranforeninger om å bli medlem av Norsk Mediehistorisk Forening – og lese tidsskriftet!

Henrik G. Bastiansen ny leder i Norsk Mediehistorisk forening

Årsmøtet ble avholdt 15. februar 2017 på Høgskolen i Oslo og Akershus i etterkant av seminaret «100 år siden den russiske revolusjon. Hvilken betydning hadde den for norsk presse?»

For kommende periode (fra årsmøtet 2017 t.o.m. årsmøtet 2018 ble Henrik G. Bastiansen valgt til ny leder i foreningen. De øvrige styremedlemmene er:

Ivar Andenæs (nyvalgt nestleder)

Rune Ottosen (gjenvalg)

Gudleiv Forr (gjenvalg)

Astrid Gynnild (gjenvalg)

Helge Holbæk-Hanssen (ny – fortsetter som styrets sekretær)

Riksarkivets representant i styret Vidar Øverland trer ut av styret.

Nytt medlem i styret Riksarkivet blir Kristin Brattelid.

Birgitte Kjos Fonn trer ut av styret, men møter på alle styremøter som redaktør av Mediehistorisk tidsskrift.