På spissen

Per Edgar Kokkvolds tale på Pressefrihetens dag 2017

Pressefrihet under press

 

En rekke organisasjoner har i tilknytning til denne dagen lagt fram sine rapporter om pressefrihetens kår i verden: Reportere uten grenser, CPJ, Committee to Protect Journalists - også kalt Journalistikkens Røde Kors, Europarådet og Den europeiske journalistføderasjonen. Det er dyster lesing.

Rapportene forteller om en bekymringsfull utvikling ikke bare i diktaturer og stater med autoritære regjeringer, men også i klassiske demokratier. Det er snakk om en nedadgående spiral, ting som holder på å tippe over til noe som kan bli vanskelig å snu. - Aldri har pressefriheten vært sterkere truet, som det heter i en av rapportene.

Det er alvorlig, fordi en fri presse - med alle dens lyder og ulyder - ikke bare er én av menneskerettighetene - men grunnlaget for dem alle, eller som Christophe Delor, generalsekretæren i Reportere uten grenser uttrykker det: Hvis ikke pressefriheten er sikret, kan heller ingen av de andre menneskerettighetene sikres.

Det handler altså ikke bare om land hvor vi venter oss det verste fra, men om overvåking, hemmelighold, menneskerettighetsbrudd, aviser og TV-kanaler som omgjøres til propagandaverktøy for makthavere, om økonomisk press, sensur og selvsensur også i vår del av verden.

Russland har en president som behandler en fri presse med dyp forakt. I Polen og Ungarn trekker "sterke" ledere nye demokratier i autoritær retning. USA har fått en infantil, vulgær og uberegnelig president som behandler den frie presse som sin verste fiende, og anser enhver sannhet han ikke liker, for en løgn.

Også i Storbritannia er det et tydelig mediehat, sterke angrep på pressen, ikke bare fra den mer ekstreme høyresiden, men også fra en underlig allianse mellom sosialdemokrater og liberale, som ikke skjønner at enkelte overtramp fra noen journalister er hva et fritt samfunn må tåle, og ikke bruke dem som påskudd til å legge uakseptable begrensninger på alle journalister. Dersom sentrum-venstre-siden hadde vunnet parlamentsvalgene i 2010 og 2015, ville Storbritannia i dag hatt de første presselover på over tre hundre år.

Mens Nord-Korea kommer på 180. og sisteplass på årets liste over pressefrihetens verstingland fra Reportere uten grenser, topper Norge listen over de beste. Det er en førsteplass vi skal glede oss over. Men vi må ikke lene oss tilbake og tro at vi ikke har noe å frykte.

"Trykkefrihed bør finde Sted", het det i den opprinnelige paragraf 100 i vår grunnlov. "Ytringsfrihet bør finne sted", heter dagens paragraf 100. Mens Ytringsfrihetskommisjonen i 1999 for sikkerhets skyld gjorde oss oppmerksom på at "bør" skal leses som "skal" på moderne norsk, er det i dag en tendens ikke bare til å lese paragrafen bokstavelig: "Ytringsfrihet bør finne sted", men "ytringsfrihet kan finne sted" - eller endog "ytringsfrihet kan finne sted dersom det fører til fred og fordragelighet og ingen rettroende kan tenkes å bli støtt.

I pressefrihetssammenheng skal vi ikke bry oss om dogmatikerne og de overfølsomme. Men kanskje gjør vi det likevel.

"Je suis Charlie", sa vi alle etter at islamister i januar 2015 gikk til angrep på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, der tolv mennesker ble drept og like mange skadet, flere av dem alvorlig.

"Jeg er Charlie". Men det varte ikke lenge. Det begynte nesten før de

drepte var stedt til hvile. Selv mange av dem som sto i kø i Oslo for å sikre seg et eksemplar av bladets ekstranummer, sørget for å skjule ansiktene sine. Da burde vi ha skjønt hva som fulgte.

 

 

 

For så kom de krypende - mange av dem som har en hang til kulturelt selvhat, sammen med og en flokk av engstelige: - Vi lever nå i en global landsby og må ta hensyn, sa de. - Ytringsfriheten gir ikke lisens til å provosere til kamp mellom kulturer og religioner.

- Pressefrihet er viktig, men den må ikke misbrukes, sa de.

- Det gjelder å vise vennlighet og respekt for andre religioner.

- Vi må alle ta ansvar for ytringsklimaet.

- La oss holde tungen rett i munnen.

 

- Det som skjedde i Paris, kan på ingen måte forsvares, men vi må likevel åpne for å se det større bildet.

- Å unnlate å krenke betyr ikke at man gir etter for terrorismen, men viser klokskap og ansvarlighet i en komplisert verden.

- Hvis vi ber om bråk, så får vi bråk.

 

- Kan vi ikke finne andre måter å uttrykke oss på? Eller ganske enkelt holde kjeft?

Det kan vi naturligvis. Det er ikke spesielt heroisk, men det er det enkleste, og vi reduserer dermed ubehaget og risikoen.

Likevel tar de feil alle de som nå ikke lenger er Charlie, men ber oss om å la være å krenke menneskers religion. Vi har lover og etiske normer som forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer, forfølgelse eller ringeakt på grunnlag av religion og livssyn. Men her er det enkeltmennesket, ikke religionene som beskyttes. Derimot må retten til å krenke religioner og politiske ideologier være - ja, ukrenkelig, enten det dreier seg om islamistiske, kommunistiske, fascistiske eller andre politiske ideologier.

Det er ikke vakkert å krenke, men noen ganger må det gjøres, fordi det å tie er så farlig, og potensielt ødeleggende for hele vår livsform.

Så skal vi huske at ytringsfriheten også er grunnlaget for trosfriheten. Som den britiske forfatteren Ian McEwan har funnet grunn til å minne oss om: Ytringsfriheten er ikke religionens fiende, men dens beskytter, den er friheten som skaper alt annet som er godt: - Den sekulære staten er den eneste garantisten for religiøs frihet og toleranse. Den respekterer alle religioner innenfor rammen av loven. Den tror på alle - eller ingen. Til grunn for det hele ligger ytringsfriheten. Prisen vi må betale, er at noen innimellom føler seg krenket. Kravet vi stiller til gjengjeld, er at denne krenkelsen ikke fører til vold og terror. Gevinsten, sier McEwan, gevinsten er frihet for alle til å tro hva de vil og gjøre hva de vil innenfor lovens grenser.

Selv blir jeg trist når vi ikke kompromissløst klarer å forsvare det beste ved vår egen kultur: presse- og ytringsfriheten. Selvsagt må vi bygge broer mellom kulturer, men ikke med ytringsfriheten som betalingsmiddel.

Pressefriheten er sjelden populær når man har den. Først når man har mistet den, eller er i ferd med å miste den, ser man for alvor hva den er verdt. De kvinner og menn dette minnesmerket er reist for å hedre - de som gjorde en farefull innsats for frihet og rett i fem mørke år av vår historie: den illegale presse, de mange håndskrevne, maskinskrevne, stensilerte og trykte avisene under okkupasjonen - de forsto hva pressefrihet betyr. Ja, de forsto det bedre enn de mange profesjonelle journalister og redaktører. Norge fikk både en lærerfront og en prestefront under krigen, men ingen pressefront. Det kan vi godt skamme oss over.

Så jeg vil slutte med å si som Benjamin Franklin: - Den som er villig til å ofre sin frihet for en stund i trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet.

 

Foto: Birgit Dannenberg.